Mitt personlige møte med rosenmetoden

Jeg hadde ganske nylig flyttet hjem til Norge etter nærmere ti år i utlendighet. Det var litt trist egentlig. Jeg fant at jeg var stresset, hadde problemer med å puste ordentlig, at jeg var svært anspent og urolig. Det føltes som om føttene mine ikke riktig nådde bakken. Noen venner av meg foreslo at jeg skulle ta behandlinger etter rosenmetoden. Jeg var nokså skeptisk - i mange år hadde jeg snust på forskjellige alternative metoder - reiki, akupunktur, healing - og møtt mange mer eller mindre dyktige "healere" av forskjellig slag. Jeg hadde aldri blitt overvettes imponert selv om det i utgangspunktet interesserte meg - problemet mitt var ikke metodene som sådan men folkene som utøvde dem. De mest seriøse behandlerne jeg møtte var innenfor akupunktur, men de kunne ikke hjelpe meg eller nå inn til kjernen av problemet mitt - hva nå det var. Når det gjaldt andre metoder følte jeg sjelden at jeg møtte utøvere med egentlig integritet men mange som virket mer opptatte av sine egne agendaer og sin egen identitet som "healer", "mester", "sjaman". Jeg følte ikke noen umiddelbar tiltro til disse personene, med unntak av én healing-session som var ganske kraftfull. Men jeg fikk nå dette telefonnummeret til en rosenterapeut og bestemte meg for å prøve det ut.

Av en eller annen grunn var det plutselig fryktelig skummelt å skulle ringe denne ukjente damen. Jeg satt ved telefonen i nesten en time og skalv. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg hadde en så sterk reaksjon, det hadde jeg aldri opplevd før. Det ante meg at årsaken til denne frykten var at jeg nærmet meg noe som faktisk kunne gjøre en forandring i livet mitt. Til slutt slo jeg nummeret, og etter alt for få ringetoner svarte damen i den andre enden. Det første jeg la merke til var stemmen hennes - en dyp, rolig stemme som virket som den hørte mer av meg enn det jeg faktisk sa. Da jeg spurte om jeg kunne få en time, og sa hvem som hadde anbefalt henne, spurte hun om jeg ikke kunne komme allerede neste dag. Jeg fikk nesten panikk, men mot bedrede vitende sa jeg ja takk. Damen spurte om det var noen spesiell grunn til at jeg ville ha behandling, og jeg stammet og stotret at det var fordi jeg var så stressa og anspent og syns det var vanskelig å puste og til og med spise ordentlig, og lurte på om det var vanlig! Ja, det er vanlig, sa damen rolig. Jeg hadde en vag følelse av at jeg ikke hadde sagt den egentlige grunnen til at jeg ville ha behandling, og at damen skjønte det - men selv jeg visste ikke hva som var den egentlige grunnen. Det merkeligste var at med det samme jeg la på røret begynte jeg å gråte, og jeg gråt i sikkert ti minutter uten å ane hvorfor - bare at jeg hadde en slags følelse av at jeg ville få hjelp som jeg trengte sårt. For hva visste jeg ikke. Jeg anså meg selv som ganske tøff og avskydde selvmedlidenhet, så det var ganske nytt for meg å sitte og grine uten engang å ha en god grunn. Lite visste jeg om hva som ventet...

Dagen etter var jeg fryktelig frustrert fordi jeg ikke hadde orket å gjøre strekke- og puste-øvelsene jeg pleide å tvinge meg gjennom for å føle meg litt bedre, og følte meg mer anspent og kortpustet enn noen gang. Jeg følte meg veldig rar, og da rosenterapeuten åpnet døren for meg syntes jeg liksom at hun var utrolig høy, og at jeg var bitteliten. Jeg hadde problemer med å se henne i øynene og prøvde å gjøre meg så liten som mulig. Inne på behandlingsrommet sa den veldig høye damen (som egentlig ikke er så mye høyere enn meg) at jeg kunne ta av meg og legge meg på benken, så skulle hun bre et teppe over meg. Jeg som var vant til å bo på en naturist-strand i Mexico følte meg plutselig veldig blyg. "Må jeg ta av meg buksene?" spurte jeg engstelig. "Nei, du må ikke ta av deg buksene," sa damen, og jeg ble veldig lettet. (Det tok nesten et år før jeg fant ut at det var greit å ta av meg på beina under behandling.) Jeg la meg på benken og følte meg fryktelig sårbar og redd. Jeg hadde nesten lyst til å begynne å gråte, og kjempet hardt for å ikke la tårene renne. Tenk så flaut.

"Har det skjedd noe med deg?" spurte damen i det hun la hendene på ryggen min.
Umiddelbart kom det fram et minne, men jeg slo det fra meg. Det var jo mange år siden, det var noe jeg var ferdig med, mente jeg. Jeg var grundig lei av at det skulle være endel av livet mitt.
"Ja, egentlig, men det er lenge siden, det er ikke noe viktig nå," sa jeg.
"Ja", sa damen, "jeg kan se at du prøver å skyve det vekk."

Jeg så opp og ble oppmerksom på at hendene mine gjorde små skyvebevegelser vekk fra meg uten at jeg selv hadde vært klar over det. Realisasjonen av at det som hadde hendt for lenge siden fremdeles påvirket meg selv om jeg prøvde å skyve det vekk - og at jeg hadde brukt enorme krefter i mange år på å prøve å skyve det vekk, var så umiddelbar, så spontan og så dyptfølt at jeg brøt ut i gråt. Jeg må vel ha vært en gavepakke til en terapeut, som fikk min første forløsning etter kanskje tre minutter. Deretter brukte jeg nesten hele timen på å snakke og snakke og snakke om det som hadde skjedd, mens jeg grein og snufset. Jeg var selvsagt både flau og engstelig for at jeg dreit meg ut, men terapeuten sa at det var nokså vanlig og sunt med gråt, og at gråten virket forløsende for kroppen.

Etterpå følte jeg meg virkelig forløst, men med mange nye tanker og innsikter om meg selv. Den samme natten hadde jeg en morsom drøm. Jeg var en prinsesse som satt fanget i et høyt tårn og skulle reddes av en prins på en hvit hest. Men da prinsen kom ridende på den hvite hesten oppdaget jeg at jeg selv var prinsen. Jeg red mot tårnet for å redde min prinsesse (som også var meg), hoppet av hesten og begynte å løpe opp trappene i tårnet. Trappene var spiralformet, og det var masse vinduer. Ved hvert vindu stoppet jeg opp og stakk hodet ut som en gjøk i et gjøkur og skrek: "Det er Rosen! Det er Rosen!" Jeg våknet opp leende da jeg hadde kommet til toppen av tårnet og følte meg renset, ny og ganske munter. Det var ingen tvil for meg om hva drømmen betydde for meg og at jeg endelig hadde funnet en vei tilbake til meg selv.

Den andre gangen jeg gikk til behandling var ikke like voldsom. Jeg husker ikke noe særlig av det nå, annet enn at jeg følte meg vel. Men da jeg skulle legge meg om natten føltes det som om hele kroppen var i spenn. Det var rett og slett umulig å slappe av! Mens jeg lå slik og kjente på denne spenningen i kroppen gikk det opp for meg at det ikke hadde noe med behandlingen å gjøre, men jeg hadde hatt det sånn i mange, mange år. Først nå som jeg var bevisst på at jeg spente meg kunne jeg kjenne igjen en tilstand jeg hadde gått i lenge. Jeg hadde bare vært så vant til å gå, sitte og ligge i helspenn at jeg ikke la merke til det før nå. Jeg hadde heller ikke ant at jeg pustet så forsiktig og kort.

Rosenmetoden handler om avspenning, men det handler også om bevisstgjøring. Vi kan ikke alltid miste spenninger uten å først gå gjennom en bevisstgjøring på at vi faktisk spenner oss, hvordan vi spenner oss, og ikke minst hvorfor vi gjør det. Min terapeut hadde sagt den dagen at det så ut som om jeg lå på spranget, klar til å flykte bort. Da jeg nå lå i sengen og prøvde å sove skjønte jeg at dette var hvordan kroppen min hadde det - den var i konstant beredskap, klar til flukt, selv når jeg lå trygt hjemme og skulle sove. Dette var begynnelsen på en lang prosess av omveltning i min kropp og min bevissthet.

Etter dette begynte jeg å gå jevnlig til behandling hos den samme terapeuten. Hver eneste gang opplevde jeg en ny form for forløsning, som om lag på lag med gammelt skrot ble skrelt av meg. Med jevne mellomrom var det som om en bryter ble slått på eller en annen skrudd av og en virkelig transformasjon hadde funnet sted. Det var ikke en "instant" pakke med helbredelse, men den gikk dypere enn noe annet jeg har sett på markedet over offentlig anerkjente og alternative terapier. Det kraftfulle med rosenmetoden er at den ikke adresserer det mentale. Tenkeboksen kan man godt la ligge hjemme. Den bevisste delen av hjernen er god for mange ting, men når det kommer til selvforståelse og selverkjennelse er det en kjensgjerning at de aller fleste bruker bevisstheten til å lage fine historier som forteller oss hvem vi tror vi er eller helst vil være - uten at det nødvendigvis har noe å gjøre med hvem vi faktisk er. Den bevisste hjernen arbeider aktivt for å opprettholde et verdensbilde som vi er vant med og føler oss trygge i, selv når dette verdensbildet er destruktivt for oss selv. Den er også en kløpper i å glemme og i å skrive om hendelser og situasjoner som er vanskelige å se i øyenene. Rosenmetoden adresserer kroppen direkte, og kroppen husker alt slike det faktisk føltes, og vet også akkurat hva som skal til for å slippe det som har blitt holdt tilbake i et tempo den kan takle. Jeg undret meg ofte over hvordan terapeuten så ut til å vite ting om meg - ikke historiene mine, men hvordan jeg følte det og hadde følt ting - etterhvert som jeg begynte å ta utdannelsen til å bli rosenterapeut selv skjønte jeg at terapeuten med erfaring lærer å lese kroppen og hvordan den holder fast på følelser. Kroppen lyver aldri.

Mange jeg kjenner har uttrykt bekymring for om det er lurt å gå så dypt inn i seg selv - om det er så bra å granske de mørkere og dystrere deler av vår erfaring. Det jeg kan si er at disse vanskelige erfaringene mange - de fleste av oss - bærer på har en innvirkning på livene våre, handlingsmønsteret vårt, følelseslivet vårt, våre relasjoner og vår fysiske og mentale helse - enten vi ønsker å se på det eller ikke. For meg er det ingen tvil om at det er bedre å bli bevisst. Hvordan kan du rydde opp i et rom dersom du ikke har lys i det rommet? Da ser du jo ikke hva som er der. Og bare fordi du ikke ser hva som er der betyr ikke at det ikke er noe der - enten det skulle være giftige gasser som skaper sykdommer, eller skjulte skatter som kunne ha hjulpet deg og beriket livet ditt. Det kraftfulle med rosenmetoden er at den ikke egentlig addresserer hodet og det mentale, men kroppen. Og kroppen husker alt som har skjedd og vet alt som skal til for å bli fri.

Etter over et halvt år med behandlinger, etter å ha observert forandringer i meg selv og i andre som holdt på med det samme, bestemte jeg meg for å forsøke å ta utdannelsen til å bli rosenterapeut, dette til tross for at jeg allerede hadde to utdannelser bak meg. Det har vært et valg jeg ikke har angret et sekund.